Ungdommelig nysgjerrighet kan nok være en av grunnene til at vi gutter på 1950-1970 tallet var så ivrige etter å komme oss ut til sjøs. Vi så jo de eldre guttene komme hjem med brylcrem i håret og amerikanske sigaretter dinglende ned fra underleppa. Vi fikk høre på historier hvor sikkert mye var oppdiktet. Vi hørte om kvinner som var så frodige at det nesten ikke var til å tro,- og så utrolig villige. De skulle være så greie med unge sjøgutter fra Norge. Det at møtene med de frodige nøstene ofte kostet ungguttene en hel ukelønn kom som regel som ei lita ubetydelig bemerkning helt til slutt i historien. Sjøguttene ble så forelsket og aldersforskjellen på 25 år spilte jo ingen rolle.

Det som overrasket meg mest da jeg kom om bord på mitt første skip var de gedigne matbordene. Varm mat til frokost erstattet brødskiven hjemmefra og det var melk fra

ei “jernku”. Kaffe var noe som jeg ikke syntes så mye om de første årene, men skulle det være kaffepause, -ja da var det bare å få ned den svarte smørja. Til kaffen måtte man jo også ha seg en røyk og de første årene gikk det på Chesterfield. Når den typen ble for svak ble det skiftet til Chamel. Frokosten de fleste guttene satte pris på var egg & bacon. Til middag var det suppe, hovedrett og dessert og til kvelds var det varm hovedrett samt pålegg av mange typer, og brød i massevis. Underlig er det å tenke på i ettertid hvor fort noen endrer holdning til mat. Etter en stund begynte noen å klage på maten. Lurer på hva de spiste hjemme i Norge i en fattig etterkrigstid.

Førstereisgutt!                                              15 år og klar til å erobre verden.               Slik føltes det der man to gang pr. dag stakk innom mønstringskontoret for å høre om det var noe jobb. Jeg husker at det var på den svenske listen jeg søkte jobb. Etter noen dager i køen ble det fast fisk. En svensk malmbåt ble mitt valg og jobben var messegutt i mannskapsmessa. Der ble man kaldt for Skanskalle. Båten var ny og komforten var meget god. Det ble egen lugar og turen skulle gå til Amsterdam med malm. September er en måned hvor det kan blåse storm på kysten og det fikk jeg oppleve. Når jeg prøver å tenke tilbake så er det lite jeg husker fra sjøreisen. Storm og lille meg var noe som ikke passet godt sammen. Jeg ble så sjøsyk at det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg fikk hjelp av stuerten til å gjøre jobben men bestemte meg for å si opp jobben og gå i land ved ankomst Narvik. Det ble bare 11 dager om bord. Etter hjemkomst tok det ikke mange dagene før reiselysten meldte seg på ny. Denne gangen fikk jeg en liten stykkgodsbåt som gikk i malmfarten på England og Holland. Det var en koselig båt med kjekke offiserer. Det var jo disse jeg skulle traktere  i offisersmessa. Måtte også holde lugarene deres i orden og det var en stor utfordring for man hadde ikke vært vant med å rydde å vaske der hjemme. Jeg trivdes svært godt om bord, og underlig nok ble jeg ikke sjøsyk. Stuerten var et fantastisk fint menneske og jeg må takke han for så mye. Han lærte meg hvordan jeg skulle oppføre meg ,og det han lærte meg har fulgt meg i alle år jeg seilte til sjøs. Etter noe over tre måneder om bord sa jeg opp for avmønstring i Narvik. Nå følte jeg meg som en sjømann så tiden i land ble kort og jeg stilte meg på tørn på hyrekontoret. Det tok ikke mange dagene før jeg hadde nytt dekk under skoene. Denne gang ble det messegutt på datidens største malmtanker. Fra mitt ståsted syntes jeg båten var et smykkeskrin. Flotte messer, fine lugarer, store breie korridorer. Toalett og badefasilitetene var noe en bare kunne drømme om, og så var det et treningslokale hvor man kunne spille ping pong, og ellers kjøre kinoforestillinger. De første månedene ble det som Skanskalle men deretter fikk jeg ansvaret for kokkemessen og underoffisersmessen. Det var den beste jobben om bord og jeg stortrivdes. Denne båten førte meg for første gang til en havn utenfor Europa da en tur gikk til Seven Island i Canada. Den turen husker jeg spesielt godt da vi midt i Atlanteren kom ut for skikkelig ruskevær og en lysventil til offisersmessen ble slått inn og det ble utrolig vått i messer og korridorer. Her var det bare å komme i gang å tørke opp saltvannet og skylle over med lett såpevann og til slutt ferskvann. Etter 6 måneder sa jeg opp stillingen og mønstret av i Narvik. Nå følte jeg meg som en skikkelig sjømann uten at jeg følte at jentene brydde seg om det. Jeg følte meg liten og sjanseløs mot mine mye større kamerater.

 Ung og uerfaren 

Arbeidet til oss unggutter om bord var ikke alltid det reineste. Nei, det var rustpikking, maling, rengjøring av tanker og mye mer. Når arbeidet var over ventet en skikkelig vask. I motsetning til kattevasken hjemme,- grunnet lite varmt vann- ,mangel på badekar eller dusj ble det om bord mulig å søle med varmvannet, nesten så mye man bare ville. Man kan vel med ærlighet si at de norske sjømenn var et reinslig folkeslag.

Husker at vi på en av mine første båter måtte varme vannet i ei pøs(bøtte) med en steamanordning, - for så å tømme den over hodet. Vi ble alltid reine og pene.

Jeg husker at vi noen ganger måtte sy på ny og fersk aspetsduk på steamledningene som hang under stormbruene. Stormbruene fikk jo hard medfart når skipet var lastet og sjøen gikk høy.Løsnet isolasjonen måtte den syes på ellers var det fort borte igjen. Nå sies det jo at fersk aspets ikke er skadelig. Skadelig blir den først når den tørker inn og blir støvet. Jeg er ikke så sikker på det. Mange av mine tidligere kammerater fra sjøen har astma/kols- problemer. Mye av grunnen er sikkert røykingen men neppe alt. Når vi skulle ned i lastetankene måtte man være våken. Seilte man med nafta og flybensin i lasten,-ja,-da rustet tankene noe fryktelig. Når tankene var tomme og skottene tørket inn hang det svære flak med rust over det meste. Dette ble løsnet slik at det falt ned og havnet mellom bunnstokkene. Derfra ble det å få det opp i pøser for så å hive det opp til dekk. Tankene var jo reingjort, men i bunn hopet det seg opp en gass som vi stadig pustet inn. Mer vi rotet i rustflakene og sølet ,- jo mer gass ble det. Tenker på hvor glade vi ble under dette arbeidet. Gassen gjorde at den gamle matrosen plutselig oppførte seg som en stor operasanger. Det tok heller ikke lange tiden før det var blitt et helt kor og de som sto oppe på dekk måtte følge nøye med, og ropte på den eller de som ble litt for rørete i stemmen. Godt var det at hver 2.time var det kaffepause eller matpause. Man følte en sånn underlig smak i munnen når man kom opp i friluft. Vi var nok godt forgiftet.

Før man kom så langt at man kunne krype ned i tankene for å få opp rust og bunnslam så måtte tankene spyles med en såkalt ”butterworth”, -en spyleanordning på enden av en kraftig og tung  slange  som ble senket ned i tanken i flere høyder. Vannet var oppvarmet for å løst opp fett m.m. Vi benyttet også ”steaminjektorer” som ble stukket ned i tanken og påsatt steam. Husker at de kunne hyle noe fryktelig. Det var mye arbeid i denne reingjøringsprosesen og når man var i gang ble det ofte gått vakter slik at man kunne holde på hele døgnet. Oljesølet ble pumpet rett ut i havet til fisken, og  bak  tankeren kunne man se kursen avspeilet i oljesøl. Når man tenker på at det var hundreder med tankbåter på reise fra Europa til Persiske Gulf kan man bare tenke seg hvor mye olje som  som ble spylt ut i de reine havene. Dette var jo i en tid hvor man ikke tenkte så meget på miljøet,-  heller ikke på sjøfolkenes helse. Det viktigste var å få fortjeneste til landet slik at de kunne tilføres nok penger til beste for befolkningen hjemme. Appelsinene og bananene på julebordet var nok ofte  betalt med slit og blod fra unge sjøgutter som pustet inn gasser i en skitten tank, -ofte under fjerne himmelstrøk med temperaturer langt over 40 grader.
 
Noen passet ikke til sjøs!                                                                                  Flere av oss unggutter som kom til sjøs som 15-16 åringer klarte ikke omstillingen fra et fritt hjem til den strenge stilen som var om bord i et fartøy. De fikk problemer med seg selv og dette prøvde de å løse på forskjellige måter. Jeg husker en som gikk i land   i Italia for så å oppsøke et rekrutteringskontor for fremmedlegionen. Han ble tatt imot med åpne armer og havnet i en treningsleir på Korsika. Andre stakk av i en eller annen havn, -fikk hjelp fra familien til å komme seg hjem til Norge. Andre hadde ikke den muligheten, og kanskje noen ikke ville hjem. De havnet ofte på den første ”sjappa” hvor de kunne få hjelp mot betaling. Når pengene var borte var som oftest også hjelpen borte. Det ble til å livberge seg som best det lot seg gjøre. Det var jo mye båter i havnene med norske flagg og der var det også hjelp å få med en matbit og kanskje noen kroner til en øl. En del av disse guttene fikk det hardt og havnet på flasken. Dette var gutter som aldri burde vært sendt ut til sjøs. Alt om barnearbeid og beskyttelsen mot dette kom sikkert 30 år for seint. En annen sak var at Norge var et land med svak økonomi og barn kunne brukes i arbeid, -helt lovlig. Kjenner til at noen unge sjøgutter aldri kom hjem,-aldri er funnet! Hvor ble de av? Ingen vet, men noen havnet i dokkene.

Hvordan de havnet i dokkene og druknet  har nok mange årsaker. Noen hadde dårlig ballanse etter en våt tur på byen, andre ble sikkert kastet ut over kaikanten mens en tredje gruppe sikkert bare ville bort, -bort fra den jammerdal som de ikke fant fotfeste i.

Dreiv til havs                                                              På en av mine  båter som mannskap hadde jeg en kamerat som likte å ta sjanser. Spesielt  uforsiktig var han når inntaket av øl hadde vært stort. Han var i land og porten ned til dokken ble stengt ved midnatt. Det var en mulighet for å komme seg om bord men da måtte en entre på baugtrossene over åpen vann. De var tre stykker den kvelden som prøvde seg. De to første kom seg velberget om bord mens den tredje falt i vannet. Ingen hørte rop om hjelp og ingen merket at gutten var borte før båsen skulle tildele arbeid til guttene. Det ble leitet igjennom hele båten men ingen forsvunnet matros var å finne. Det var ikke mulig å søke langt ut fra  båten da det var tykk tåke. Det ble en trist dag og noen tårer tok nok veien ned over flere hardbarkede sjøgutters kinner. Alt var bare trist helt til etter kaffetid klokken tre. Da var det en som ropte at han hørte motorlyd. Etter en stund kom en fiskebåt opp langs siden og fremme på dekket så vi den savnede matrosen i sin beste form. Han fortalte senere at han hadde lagt seg på rygg i vannet og ikke brukt krefter. Slik la han mens han drev i strømmen lengre og lengre fra land. Etter flere timer ble han oppdaget av fiskerne og tatt om bor i fiskebåten. Der fikk han i seg noe mat og en del rød vin!…. .som han sa etterpå :Livet er herlig å leve. Vi andre tenkte mer på hva alternativet kunne blitt.

Uønskede inndivider om bord.

På flere av mine første båter var det mye kakerlakker. De florerte for det meste i byssen, hvor der var varmt og fuktig og hvor matosen transporterte mye god mat til kriker og kroker og hvor kakerlakkene ventet. Kakerlakkene var flinke til å klatre, og de løp fort opp skottene (veggene) og kunne også bevege seg fint opp under dekk (taket). På sin vandring over byssa skjedde det svært ofte at de mistet taket og ramlet ned på byssen. Det ble ofte en tur rett ned i kjøttsuppen eller sausekjøttet. Man kan vel påstå at maten fikk et mer fyldig innhold uten at det satte noe spesiell smak på dette. Kakerlakkene som oppholdt seg i lugarene var som regel å finne i bunnen av køyen, eller i skuffer og skap. Disse var mer sossiale og kom ofte opp i køyen og inn under dynen når lyset ble slokket. Jeg husker at jeg brukte å sette ut et fat med sukker på dørken dersom de ble for plagsomme. De søkte til maten og jeg kunne sove uten innblanding. Husker jeg hadde en kakerlakk som aldri gav meg fred. Jeg bestemte meg for å farge den litt slik at jeg kunne kjenne han igjen fra alle de andre. En liten hvit flekk på stjerten var nok og jeg hadde full kontroll med min kompis. Han, - eller hun, fikk mye omsorg og trivdes tydelig i mitt selskap og den fikk navnet smørbukk etter favorittmaten smør. Etter mange måneder sammen om bord kom det noen ukjente om bord. De la lag på lag med et hvit pulver der hvor smørbukk likte seg best og etter noen dager kom han ikke lenger til matfatet, - han var død! Savnet var stort og tefatet ble satt ut hver kveld. Kanskje kom han tilbake! Jeg tror jeg var den eneste om bord som følte glede da det ble observert flere kakerlakker om bord. Gleden sto høyt i taket da jeg en kveld så ned mot tefatet og oppdaget  smørbukk! Han var tilbake og nå fikk han egen innhegning hvor han kunne kose seg. Han levde lenge men en dag lå han stiv og urørlig, han hadde vandret til de evige kakerlakkmarker.

 
Tenker tilbake.

Når jeg tenker tilbake fra mine første år blant hardbarka sjøfolk husker jeg med et smil alle de prøvelsene vi unggutter måtte igjennom. Landkrabben uten erfaring i arbeidslivet ,- og lite kjennskap til ord og meninger om bord, -ble lurt til de grader. Selv var jeg i messa hvor en gaffel var en gaffel og en kniv en kniv. Mye verre var det på dekk der dekksguttene ble lurt trill rundt av de eldre guttene. Det å hente stemmegaffelen til maskin og det å gå ned å mate kjølsvinet var to av de mest brukte lureriene. Det jeg syntes var mest moro var da tømmermann hadde beordret den ferskeste dekksgutten å bære ved til byssa. Tømmermannen hadde masse avskjær og dette ba han dekksgutten bære til byssa. Der skulle han stable det pent opp mens kokken hadde kvilepause mellom klokken ett og klokken tre. Dette ble gjort med stor presisjon og dekksgutten ventet spent på god respons fra kokken.  Kokken var kjent for å vifte med knivene dersom han ble sint. Da han kom ut i byssa gretten etter en kort søvn på sofa `en ble han først stille,- så på all veden, deretter på dekksgutten og så hylte han hva fa… er dette? Dekksgutten så ned i dekket og svarte :Det er fyringsved fra tømmermannen! Kokken hylte til igjen og denne gan så høyt at den stakkars måsen som hadde vaglet seg på solseilribben tok til vettet og satte kursen mot land. Det kunne ikke” dekken” gjøre men han lurte seg bak aktervinsjen. Kokken kom ut av byssa,- klasket treskoene i dekket og tok peiling på tømmermannsjappa. Der satt tømmermann og ventet intet angrep men der tok han feil. Den lille gretne kokken hadde tatt med seg noe av ”fyringsveden” og den klasket han til tømmermannen med mens han ropte ord som ikke passer seg  på trykk. En ting er klinkende klart: Tømmermann prøvde aldri å lure en stakkars dekksgutt igjen.

Min første tid som dekksgutt var på et malmskip som hadde lagt krigen bak seg som oljetanker. Ombyggingen på Laksevåg ved Bergen var nok godt utført men gav ikke mannskapet den store luksusen. Dårlige lugarer og elendige hygieniske forhold på alle områder. Det å sette seg ned på utedoen på feil side i forhold til vinden kunne bli en trist opplevelse. Etter at man hadde sluppet den faste ballasten og utført den mest nødvendige reingjøringen ville liksom papiret ikke ut den rette veien. At papiret fulgte med oss ”gutta”  ut døren var ikke uvanlig. På den lille tomannslugaren var det ikke mye å rope hurra over. Et lite skrivebord og en sofa hvor det var plass til to små personer. Det var ingen vask som man kunne slå lens på dersom været oppe på dekk var av den triste sorten. Dette kan være årsaken til at da jeg en morgen skulle ta på meg støvlene stakk jeg beina ned i en støvel full av piss. Vel, det gjorde ikke større skade en at det ble å skifte strømper. Det som var bra om bord  på den gamle damen var maten. Det ble ikke spart på noe og smaken var utmerket. Vi hadde en gammel  Bergenser som båtsmann om bord. Det var en kjempekjekk kar som likte noen glass med øl før og etter maten..En dag fikk jeg og den andre dekksgutten jobben med å male leideren ned til pumperommet forut.

Vi fikk utlevert malerkoster og to pøser med maling, -en med rødbrun farge og en med grønn farge. Hvordan vi skulle gjøre jobben fikk vi ingen informasjon om, men båsen mumlet noe om leidertrinnene.  Vi kom da i gang og det var med store problemer vi fikk malt annet hvert trinn rødbrunt og de andre grønne. Vi hang i armene, -silte på rekkverket….vi var reine sirkusartistene. Da vi endelig sto øverst på plattformen diskuterte vi hvorfor ikke alle trinnene kunne ha samme farge. Vi fant ingen svar. Neste dag fulgte vi båsen forover for å få ny jobb. Vi passerte døren til pumperommet og båsen kikket inn: Han ble stille,- helt stille men så kom det: Man kan ikke sette de engelske guttene til å gjøre en enkel jobb,-se gutter!  jeg og den andre dekksgutten nikket og var enig med båsen. Bra at det var flere engelske unggutter om bord,-gutter som båsen ikke syntes noe særlig om og som denne gang berget oss for kjeft. Bra var det også at båsen hadde glemt at det var vi to nordlendinger som hadde utført kunstverket.
 

Dekksgutten! 

Det var mye en førstereisgutt skulle lære det første året. Det å vaske var noe de fleste kjente til hjemmefra, men der var det som regel mor som tok seg av reingjøringen. Nå var det ”dekken”  og maskingutten som måtte til pers. Som regel var lugarene til dekksfolkene på skipets babord side under dekk mens maskingjenget bodde på styrbord. Det var som regel en gang mellom disse to kvarterene. Her kunne skillet være markert med en strek ellers kunne dørken på dekksiden være malt grønn mens det var  rødbrun dørk på maskinsiden. Bakstørn var navnet på reingjøringen som ble foretatt onsdag og lørdag. Da hadde ungguttene mye å gjøre ,- det måtte bli skikkelig reint både i gang ,på lugarene og toalett og baderom. Ofte var det slik at Kaptein, Overstyrmann, Maskinsjefen gikk inspeksjonsrunde sammen med stuerten. De berørte de plasser som det var vanskelig å komme til og fant de støv og skit så vare det bare å sette i gang å få det bort. Mange av oss gutter ble dyktige vaskere og dyktige til å forutse hvor storkarene prøvde å finne skit. Som regel tok båtsmannen seg en runde i forkant av inspeksjonene og kunne si fra dersom noe var tvilsomt reingjort. Når jeg tenker tilbake til de harde 50 årene og minnes de kjekke båtsmennene som bemannet skipene blir jeg rørt. Mange av de hadde lagt bak seg en krig som varte i 5 år. De  hadde mistet nære venner,- skipskammerater som aldri fikk oppleve freden, og den skammelige takken fra et samlet Norge som satte andre bragder så mye, mye  høyere enn det sjøfolkene gjorde. Krigsseilerne jeg seilte sammen med tok seg svært godt av oss unggutter. Noen av dem hadde nerver,- de drakk seg til tider sanselaus men de nektet oss unggutter å drikke. Norske sjøfolk har i alle tider fått et stempel på seg at de drakk for mye, men ingen tok tak i problemet for å finne ut hvorfor det var slik. Det som er fakta er at en norsk sjømann aldri drakk i sjøen,- det var tabu og var ikke akseptert. Fylla i sjøen kunne resultere i 14 dagers logging(trekk i lønnen) Under land derimot ble det mye vått som passerte drøvelen. Flere grunner kan være årsaken til at det utviklet seg til fylla. Savnet til de hjemme var en årsak som var kjent. Tenk dere at man kanskje måtte være ute på samme båt i opp til 2 år før mann hadde krav på hjemreise. Hva med de som var gifte og som i de fleste tilfeller hadde barn i ekteskapet. Tenk på rykter som kunne spre seg ,- en utro kone hjemme mens en selv arbeidet livet av seg på en ofte flytende lik-kiste. Vi kan bare i liten grad tenke oss hvor tungt det  måtte være for de mange familiefedrene som sjelden og aldri  fikk brev hjemmefra. Dette var bare en av grunnene til drikkingen. Jeg kunne nevnt mange flere!

Rormann!

Som dekksgutt skulle man  også lære seg å stå til rors.Når man var barn og  lå i sengen å drømte om fjerne himmelstrøk, hadde man nok mange meninger om det å stå til rors og føre et stort fartøy fram i storm eller stille.Når man nå skulle lære dette føltes det som noe helt annet,- man skulle stirre ned i et kompass! Da jeg sto i bak kompasset for å lære dette kunststykket da hadde gyrokompasset overtatt fra magnetkompasset som hovedkompass på de fleste større skip i utenriks sjøfart. Det jeg sto foran var et anschutz gyrokompass , utviklet  av tyskerne under krigen.Det var plassert på tre søyler slik at man kunne stå og  se rett inn i det.Når båten endret kurs tikket  kompasset som en klokke,bare mye høyere,- og jo fortere endringen foregikk jo hurtigere ble tikkingen.Skulle man lære å styre måtte man kjenne til kompassrosen.Det gikk ganske greit men der var tider hvor  roret ble lagt til feil side, og styrmann eller kapteinen brølte:;Ka fa… gjør du nu? Etter å ha tabbet seg ut utallige mange ganger gikk det etter hvert greit.Stolt husker jeg dagen da skippern`n kom inn på broen og medelte at ”han Frostad skal være fast rormann inn og ut fra kai!” Da vokste jeg og forsto at jeg hadde lært noe viktig og var  blitt en ekte rormann.Jeg hadde lært og blitt flink til å styre.

Klengenavn!

Om bord i båtene var det gutter fra de fleste områder i Norge. Dette gjorde at man laget klengenavn alt etter hvor en kom fra: Det ble til Tromsø,Bodø,trøndern,drammen,Bergen o.s.v. Noen fikk navn etter grad slik som ”dekken,Jungen,Letten,reppen   og noen fikk navn  etter utseende. Det kunne være ”småen, kjukken eller langbein, rødtopp dersom man var rødhåret. Matrosen fikk tittelen matros etterfulgt av familienavnet, -så  som matros Hansen. Det samme i maskinen , der motormannen kunne  tituleres motormann Nilsen. Kokkene og stuerten fikk navnet etter maten de laget. Griskokken og pølsestuerten er to av titlene jeg hørte. Skipperen hadde sin tittel etterfulgt av familjenavn, men jeg hørte også nevnt ”kaptein vom” dersom beltevidden oversteg det normale,-og tyrannen dersom noen hadde følt seg urettmessig behandlet.Det siste skjedde jo ganske ofte.Dette var jo i den tiden hvor logging var helt normal straff for et eller annet. Jeg husker lenger fram i tid da jeg var blitt matros og  tilitsmann. En av matrosene hadde vært  beruset i sjøen og nektet å tørne til. Det ble rettsmøte på kapteinens kontor med meg som tillitsmann ,kapteinen og overstyrmannen tilstede. Etter et lengre forhør av  en matros som husket minimalt av det hele kom kapteinen fram til sin endelige konklusjon: Det blir en ukes trekk i lønn og ved samme hendelse en gang til ,-to ukers logging. Jeg prøvde å forsvare matrosen ved å ta fram formidlende omstendigheter som  ensomheten om bord,tannpine,-hjemlengsel. Alt ble ble prøvet og kapteinen lyttet med øynene lukket! Så kom aktoratet(kapteinen)fram med følgende bemerkning: Motros Frostad, -jeg vil bare minne deg om at du kun er tillitsmann,- ingen advokat. Jeg stirret så på kapteinen mens jeg stille sa:Kaptein……,du er bare kaptein,-ingen gud! Dette gikk inn på kapteinen for 3 dager senere ble jeg oppkalt til han hvor han høytidlig sa at det ikke ville bli noen logging denne gangen. Du har fått meg til å tenke meg godt om. Hils matrosen. Historien kunne vært slutt her men det er på sin plass å nevne at den nevnte matrosen aldri mer kom i den situasjon hvor logging kunne bli straffen. Glad var vi alle ,-ikke minst kapteinen.

Trivsel om bord! 

Været kan være så forskjellig. Den ene dagen stille og fredelig, -andre dager kuling eller storm,- og til tider også det som verre er. På de gode dagene og dersom det var varmt nok ute så møttes man gjerne på poopen med kaffekoppen. Der gikk praten om det meste. Jentene i siste havn var et tema som gjerne ble tatt opp. Det var alltid en av guttene som hadde fått det meste ut av havneoppholdet ,- og det helt gratis. At noen av disse fortellerne var lystløgnere var kjent kost, men det ble som regel god underholdning , og hvem ville ikke fylle dagen med noe spennende,- det var jo i tiden før både video og tv. Det var jo ikke så mye å ta seg til om bord, og da kunne en god historie være greit å ta med seg. Kanskje den kunne  endres noe,- og ved en senere anledning, og kanskje på en annen båt,- servere historien som sin egen. Etter som årene gikk ble det jo vanlig med grilling på poopen. Stuertene ble mer rause med å dele ut nødvendig kjøtt og tilbehør mens ”skipperen” noen ganger  tillot øl til guttene. På noen båter kanskje et par flasker  mens på andre båter noe mer. Trekkspillere fantes det noen ganger. Andre ganger var det gitar og munnspill, og rytmen ble holdt oppe med en kar som spilte på skjeer. Moro kunne man lage,- men enklere ble det i 60 årene da flere og flere jenter fant veien til sjøs. Varmblodige messepiker ble omsvermet av gutter i alle aldersklasser og størrelser .D er var det bare for jentene å velge hvilken mannlig  dansepartner som skulle være føreren over poopdekket. Så lenge gramafonen holdt seg rolig i dønningene og stiften fant rett spor i plata ble det danset til langt ut på natten. Dansekunnskapene til sjøguttene kunne nok  vært bedre. Den type dans man lærte på første sjappa kunne neppe kalles for  standard danser eller latinske danser. det var mest noe dyrisk over de dansene. Når  messepikene skulle ut på dansegulvet var det ofte bare noen  få ”gentlemen” som kunne ta på seg oppgaven å føre dem trykt ut  i dansen uten at det ble latter fra”dommerne” som sto ” ringside.”Nå skal det sies at min erfaring var at de jentene som kom om bord i skipene i 60 årene var svært motiverte og voksne for sin jobb. Intet tull fra den kanten. De hadde svært  god oppdragelse hjemmefra. At de etter en tid om bord fikk seg kjærest var vel helt naturlig, -at ikke den første kjæresten alltid ble den rette er  en helt annen historie. Jeg kjenner til flere som fant sin rette om bord  en godværsdag og som framdeles lever  sammen i harmoni. Noen andre jeg kjenner fant ut at romantikken om bord dessverre sluknet etter noen år. Jentene som kom om bord i de tider var også en av grunnene til at ”kosekveldene” blomstret. Det ble spilt sketsjer,- det var solosang og noen ganger et helt kor. Det ble også etter hvert mulig å få seg en liten dram,-  men aldri så mye at man ble   surret i hodet. Etter hvert ble det flere og flere jenter om bord. eg husker at jeg var på en båt med 6 jenter. Det  hadde bare fordeler,- guttene trivdes. Jentene likeså ,og skipsledelsen hadde mye mindre problemer med daglige driften av skipet enn det som hadde  vært  tilfelle tidligere.

Utkikk!                                                                                          Etter hvert som man fikk ny kunnskap og nye erfaringer så ble det opprykk til Jungmann dersom man var på dekk, og i maskinen gikk det fra stillingen som maskingutt til smører. Det var stort å bli oppmønstret og man lå jo da i havn og  for noen ble det en ekstra øl på  første ”sjappa” og for andre ble det en tur på sjømannskirken og vafler. Begge deler kunne være greit bare man kom seg upåvirket om bord igjen. Som jungmann var man jo sikret sjøvakt og da gjerne sammen med en lettmatros. Nå kunne man jo styre etter kompass, ta imot rorkommandoer og man hadde kanskje vokst noen centimeter slik at man ikke måtte stå på tå for å se inn i kompasset. Vi var jo ikke alle av langbeintypen. Husker godt tiden som jungmann om bord i en flott tanker. Der var kapteinen av den litt kortvokste typen. Han hadde problemer å se over vindskjermen på brovingen.  Han hadde fått tømmermannen til å lage seg en flott skammel,- platting, -som han kunne stå på når det var nødvendig med fri sikt ut over fordekket eller farvannet. Jeg som var litt over 1,60 høy hadde samme problemet. Jeg hadde funnet meg noe som lignet på en fiskekasse og den sto jeg  på når jeg sto  utkikk på brovingen. Det var jo ikke alltid været tillot oss å gå utkikk i tønna eller på bakken. Nå hadde det seg slik at jeg brukte å tyvlåne kapteinens platting når han ikke var til stede. Den var bedre å stå på og da sto man jo i kapteinens fotspor. Dette foregikk flere dager som ble til uker men så gikk det galt. Kaptein kom luskende fra akterkanten av broen,-øket farten da han så at ”jungen” benyttet hans mest nødvendige hjelpemiddel. Hvem har gitt ”Jungen” tillatelse til å stå på min platting? Kapteinen så strengt på stakkars meg, men så smilte han og utbrøt:  Ta det helt med ro! Du skal få lov å bruke den, - men du må holde den rein, men dersom jeg ser at noen andre bruker den så blir det stopp for alle! Dette gledet meg, og jeg fant en fin plass i et lamperom bak broen hvor bare jeg og kapteinen viste om skatten. Den samme kapteinen mønstret meg opp som lettmatros, og som lettmatros var jeg blitt sjef over jungmannen. Jeg var på en måte blitt en overordnet!

Utvikling!                                                   Det var stor utvikling på alt om bord i de første årene av det glade 60tallet. På de første båtene jeg seilte var livbåtene av tre og utsettingen av disse var tidskrevende og til tider fikk man de ikke ut fort nok. Husker en gang det ble fokusert på livbåtmanøver. Båten var etter store vanskeligheter kommet ut over rekken,- den ble låret ned til havoverflaten og bemannet med noen kraftige matroser. Noen minutter senere satt disse garvede sjøfolkene med vann helt opp  til livet mens de hylte: HIV OPP;_HIV OPP! Det viste seg at båten var pill råtten og lekte som en stormasket sil. Det tok tid å få båten opp igjen ,-opp på dekk til en storstilt tetting. Båten ble ikke kondemnert, men over all  diverse tettingen ble det gitt flere lag med maling. Den så skikkelig fin ut…. Ja, -ja, -båten holdt seg heldigvis flytende helt til han kom til opphugging. På de nyere båtene var det plast livbåter ,-som regel en på hver side og den ene var utstyrt med en liten  dieselmotor .Da kunne den ene livbåten slepe den andre dersom nødvendig. Det var seil og diverse utstyr ombord. Det var også en mobil kortbølgeradio på broen som skulle tas med om bord i livbåten hvor telegrafisten hadde plassen sin.

Gass-sjokk!                                                                                                                                                                             Tiden Tiden går som regel fort når man er blitt eldre, men når man er ung og venter på forfremmelse i sin jobb, -ja da beveger tiden seg i sirup. Jeg så frem til å kunne kalle meg for lettmatros og den dagen det skjedde var en stor dag for meg. Fra nå av var jeg ”lett`n. Det var liksom noe større enn dekken og jungen, -og det var det vel også. Det man fikk lite erfaring med på tankbåtene var spleising, riggarbeid, arbeider som hørte hjemme på  skip i tørrlastfart. På tankbåtene var en av jobbene under land det å stå ved ” stikken” når man lastet. Man målte avstanden fra dekkslinjen ned til overkant av lasten. Det var jo overstyrmann som hadde hovedansvaret for lastingen mens hans underordnede styrmenn tok seg av det meste ute på dekk. Der var dekksvaktene med under lastingen og  ved forberedelsene av lastingen. Vi fikk kjørt oss  med ”ullage”-taking, åpne og stenge for tanker og mye annet. Jeg husker en gang jeg sto ved ”stikka” under sluttlastingen av tykkolje i en av havnene i Den Persiske gulf. Det var 45 grader i skyggen og vi ute på dekk sto midt i solen. Lasten presset på for å komme inn i tanken, - dette presset den varme gassen opp ”ullage”-hullet og rett i ansiktet mitt. 3.styrmann sto et stykke unna mens jeg målte og målte med stikka. Da skjedde det, -jeg gikk rundt i ring, -tok tak i styrmann og gikk rett i dekk med et smell. Etter en stund kom jeg til hektene og de fikk meg til å drikke så mye vann jeg bare fikk ned. Det var det søteste vannet jeg noen gang hadde smakt, -men det var bare en reaksjonen etter gassforgiftningen. Jeg kom meg raskt men etter den hendelsen tålte jeg ikke gasslukt, oljedamp etc. Da bestemte jeg meg for å prøve meg på tørrlastskip. Da dette lot seg gjøre glemte jeg helt mine plager.

I fart på USSR                                             På flere av mine tankbåter gikk turene ofte til Svartehavet .Der lastet vi i USSR havner for Asia. Det å komme til det kommunistparadiset var ikke alltid noe hyggelig. Vi var jo alle spioner mente de. Bevæpnede vakter ved gangvei, -ved enden av baug og aktertrosser skulle holde oss unna land. Det var ikke så mange som ønsket å gå i land men de som gjorde det  gikk for å kjøpe Vodka og kanskje en til på klubben. Det var lite luksus å se, -skittent og fælt. Vi hadde også turer opp til Sakhalin nord om Japan. Der lå vi til ankers langt til havs med  væpnede vakter om bord på  lekterne. Mannskapet på lekteren var slike som ble deportert fra Estland under krigen og de hadde ingen respekt for russerne. Estlenderne hadde hele familien med om bord på lekteren og jeg husker en gutt som nesten ble adoptert av oss norske. I Japan hadde vi handlet inn store mengder mat til disse og her var ikke barna glemt. Vi fikk tillatelse av vaktene til å overføre gaven fra oss som vi måtte låre ned til de på lekteren. Ved et tilfelle ramlet ett par epler ut av kurven og ned på dekket. En av vaktene som alltid hadde påmontert bajonetten på geværet kom for å fjerne frukten. Han spiddet frukten med bajonetten og var på vei til å få det over bord da skipperen på lekteren tok  affære. Han gikk mot soldaten, tok tak i geværet og fikk berget eplet. Hva han sa på russisk tror jeg ikke står i noen ordbøker ,men etter soldatens reaksjon var de skremmende og på sin plass der og da. Vi ble gode venner med familien som mot sin vilje ble sendt til den  Sibirske siden av verden. Vi fikk senere høre at det ikke ble noen reaksjoner mot familien etter hendelsen. Vi må heller aldri glemme at disse menneskene var fratatt alt av verdier, hjem og bosted. Det eneste de hadde igjen var livet og håpet om at det en dag skulle bli forandringer. Det siste kan man vel nå si er blitt realitet men så alt for seint for disse kjekke lyshårede på lekteren.
 

Arbeidsoppgaver!

Når man er underordnet på dekk var det mange jobber som en syntes mye om mens andre arbeidsoppgaver var noe man kunne vært foruten. Av de jobbene jeg likte best var maling på skrog og master hvor en til tider følte seg som en fugl. Høyt til værs i mastetoppen ,- hengende i en spinkel  båtsmannstol. Det var frihet! På norske skip var som regel  master og bommer malt i gult. Det var ingen regel men med overbygget i hvit og dekket i grønt eller brunrødt passet den gule friske fargen godt inn i helheten. Fra mastetoppene gikk det stag ned til dekk for å stø opp masten når masten ble utsatt for kraftpåvirkning utenfrav.-ved lasting/lossing  og vibrasjoner fra eget skip. Disse stagene ble ”griset inn” med talg innblandet med hvit maling, - det ble kalt for lappsalve. Det var en jobb jeg elsket. Underlig er det at 50 år senere så liker jeg ikke høyder og jeg husker 1970 tallet da jeg var i New York og besøkte tvillingtårnene(som nå er borte), da  likte jeg ikke å se ned fra de øverste etasjene. Hvilke arbeider likte jeg ikke i min ungdom. Det var de arbeidene som man måtte gjøre i bunntankene på tørrlastbåtene. Trange hull som man ålet seg igjennom. Husker at jeg ble urolig og var redd for at det ikke var nok luft. Det var ikke den gang så vanlig at man kontrollerte oksygen tettheten i en ballasttank. Jeg så for meg at ”manlokket” kunne bli lagt på mens en var der nede og tanken fylt med vann. Da  hadde det lite å si at en kunne svømme. På en av de små bulkbåtene jeg seilte med ble det funnet en død afrikaner i en bunn ballasttank ved ankomst verksted og da tankene ble åpnet. Denne personen antas å ha vært en ”neger” som hadde lurt seg ned i tanken i en av havnene i Afrika. Når tanklokket ble lagt på ble mannen der nede og ble ikke funnet for mange måneder senere. En tragisk hendelse og en kan bare forestille seg det helvete personen gikk igjennom da tanken ble fylt med vann. Tragisk! Etter som man steg i gradene ble det mer og mer tankinspeksjoner men nå var det som regel i tilknytning til verkstedsopphold og ved nybygginger. Båtene var større ,-tankene var større og det gikk helt greit,-ganske greit!

Endelig matros! 

Det å få tilbud om å bli matros føltes som en stor ære, - tenk at det var noen som var kommet fram til at Frostad kunne være brukbar til den jobben. Jeg var nettopp fylt 19 år og jeg følte jeg hadde stor mangel av kunnskaper .Det at jeg var dårlig til å spleise fryktet jeg mest, men det viste seg at det var de som var meget flink, og da har man jo mulighetene til å lære. Lærevillig var jeg. Hyren som matros var kr.835,-pr.måned.Tanktillegget kom i tillegg dersom det var en tankbåt og det var jo M/T Vespasian:

Kokkene i fokus!  

M/T Vespasian var en turbinbåt og en av de raskeste tankerne på den tiden. 16 knop var økonomifarten, mens toppfarten var hemmelig. Vi ”gutter” tippet at med 2 kjeler i bruk og de største oljebrennerne på plass så kunne hun fort komme opp i over 20 knop. PÅ de lange turene fra Svartehavet til Japan var det vanlig å gå inn til Djibuti for å bunkre. Det ble noen timers opphold, og mange av guttene hadde det travelt med å komme seg i land. Det er underlig hvor smilende en sur matros kan bli etter en kort landlov i Somalia. Dette var i  tiden før det kom sjørøvere til området. Husker at på en av båtene jeg seilte så ble kokken bortført av flere sorte ”damer”. De syntes han var en skikkelig flott lyshåret type, og de ville tydelig ha han i sin varetekt som maskot og kanskje noe mer. Reklamens makt var tydelig stor også i Somalia! Etter masse kjøpslåing ble han utlevert i bytte med et beløp ukurant valuta ,- russiske rubler. Denne kokken var en dyktig kokk som vi ikke ville være foruten. Han takket oss med ekstra god mat de nærmeste dagene. At kokker ikke alltid var like dyktig ved grytene er ikke til å gjømme under en stol. Hørte om en kokk som det gikk dårlig med. Kjøttkakene var seige som tyggegummi og brødene uspiselige. Kotelettene var så harde og svartsteikte at de fleste av oss måtte melde pass.

I en havn i Italia ble kokken tatt med på en fest som utviklet seg for han som ei skikkelig  ”bløyte”. Da han sovnet ble han transportert ut i en taxi og turen gikk til jernbanestasjonen. Der ble det kjøpt billett til Oslo. Han ble geleidet halvsovende inn i en kupe og satt godt til rette. Borte var hjelperne og toget satte seg i bevegelse. Fornøyd returnerte gutta om bord igjen til en båt uten 1.kokk. På morgenen fant ingen 1.kokken og 2.kokken fikk beskjed om å ta seg av kokingen.”Gutta” feiret triumfen, - så på klokken og beregnet at nå, -nå er kokken kommet så langt av gårde at retur ville ikke være mulig. Han var jo blakk! Festen stoppet brått da det fra gangway`en hørtes lystig sang. Kokken sto der,- smilte fra øre til øre, - så utbrøt han: Det var litt av en fest og tro meg ,-jeg rotet meg på et lokaltog og der har jeg sovet i hele natt. Konduktøren hadde forklart at de ikke ville vekke meg da jeg sov så godt. Jeg fikk 12 rundturer med lokaltoget. Det syntes de var nok og kastet meg av!
Maling på skutesiden!

Mye av arbeidet på tankbåtene når man lå i havn var maling av skutesiden. Det var svært viktig  at det ikke var rust og rustvannstriper å se. Båtene var mindre enn de kjemper av supertankerne man ser i dag. Fra  malerstillingene som besto av  en trekonstruksjon og tauverk nådde vi de fleste steder på skutesiden, og på hekken og baugen. Den første tiden man skulle ned på stillingen, var man ikke høy i hatten. Det dirret litt i leggmuskulaturen og man prøvde å unngå å se ned. Etter en stund gikk man opp og ned som en apekatt og det ble moro. På baugen måtte man streve stillingen inn til skipsiden og det var en utfordring som ikke alle taklet så godt. I sjøen under stillingene kunne det befinne seg skumle menneskeetende hai. De spiste nok annet også ellers tror jeg det hadde blitt lite mat til haiene. Jeg var en av flere som under slike forhold valgte sikkerhetsline. I min tid som ung båtsmann  prøvde jeg meg på en stor spøk! Vi hadde fått om bord en unggutt som selvsagt trodde på alt det båtsmannen sa. Den dagen som spøken ble utklekt var det store fine dønninger som lagde litt lett sprut over bakken. Jeg sa til han at nå skulle vi ha malt litt på det stygge rustne ankeret. Han så på meg med blide øyner mens han svarte: ”Ja, Ja, - da får me vel ta på regnty og så fer du båsen klyve ned på ankeret”. Jeg tror det var siste gangen jeg prøvde meg på slikt juks. Husker også at ved ankomst havn kom samme dekksgutten bort til meg og sa: Båsen ,- jeg er klar til å male ankeret, - skal du være med? Husker også en gang i en havn i Japan. Det hadde vært det vi kan kalle et skikkelig sjøslag kvelden før. Flere  av guttene var det man kan kalle for ”fyllesyk”. Noen likte å reparere og hvordan skulle man kunne gjøre det når man ble forvist nede på en malerstilling? Løsningene kunne være flere, men jeg husker en gang jeg så jeg ned over rekken, - så to matroser på en stilling  og begge malte med kost, - ikke rulle som var vanlig. De  dyppet malerkostene i den ene ”malingspøsen”. Hva med den andre malingsbøtta? Jo nede i bunnen, kvilende på toppen av stivnet maling sto en firkantig flaske med Torys Whisky. Godt å ha ”en liten” for hånden om en skulle bli kvalm. Enklere og hurtigere gikk malingen dersom det fantes arbeidsbåt om bord eller maler flåte ,- som vi kalte ”LØRJE”. Da  kunne man stå på disse hjelpemidlene og med langskaft nå langt opp på skutesiden. Var man på Lørja og holdt på med maling på hekken var man som regel ute av syne for båsen og da kunne man slappe av, - kanskje sove litt. Man måtte jo være uthvilt til kvelden for da skulle man på land igjen.
 

Store muligheter!                                                                                                                                                                                Hva Hva var det som fikk oss unge sjøgutter til å fortsette sjølivet etter at den største nyskjerigheten hadde lagt seg? Mange vil nok nevne friheten, stillheten og mulighetene .Det er klart at det fantes store muligheter dersom man tok skoler. Mange av oss unggutter drømte om å få føre vårt eget skip, mens andre var teknisk interessert og ville gå gradene til maskinsjef. De maritime skolene var på 50-60 tallet fylt opp med gutter som så mulighetene til sjøs. Skulle man gå dekksveien slik som jeg ,- ja da var det 2.klasse styrmannskole som sto på programmet. Den gang var det styrmannskoler  på nesten hvert nes fra Tromsø i nord  og helt ned til Fredrikstad og Sarpsborg. Det å komme godt i gang på skolen var svært viktig, men man ble opplyst om  at ”før jul vil dere ikke forstå så mye ,- men det kommer til å lysne etter nyttår!” Det utsagnet var ganske riktig men da var det flere som allerede hadde sluttet, og gitt opp. De mange som ble igjen fikk den beste lærdom i de maritime fagene og kunne etter avlagt bestått eksamen reise ut som 2.styrmenn . Jeg  var mest interessert i tørrlastskip og var mer enn heldig da jeg ble tilbudt 2.styrmanns-stillingen på en flott bulkbåt som gikk i  fart med trelast og bulkprodukter. Da jeg var en ung mann på 25 år,-og med lang underordnet fartstid ble jeg godt mottatt om bord. Båten var et glansbilde på havet og et mannskap av beste merke. Husker fotballkampene som laget hadde mange av. Det ble som regel gevinst mot andre norske skipslag , mens det ble dundrende tap mot et syd - afrikansk marinelag. Jeg følte meg på rette plass når jeg tok på meg den vanskelige keeperjobben. At det var min store dyktighet mellom stengene som gav meg tilnavnet ”Black Panther”  tror jeg ikke. Tror heller det var den sorte bekledningen som gav meg tilnavnet. Under skolegangen i Tromsø spilte jeg på det maritime laget som keeper. Husker en kamp hvor det var sølepytter over hele banen og utespillerne var ganske våte i skoene. Ved et angrep fra maskinistene måtte jeg gripe inn. Maskinisten skjøt så søla skvatt, og  jeg måtte lukke øynene når jeg kastet med etter ballen. Jeg kjente jeg hadde fast fisk men hva var det? Jo,- det var skoen til maskinisten. At ballen ikke gikk i mål var ikke på grunn av min dyktighet, men på grunn av sølepytten. Der lå ballen og duppet i regnværet. For å avslutte historien må nevnes at vi vant kampen.
 

Møtte døden i havet!

De forskjellige religioner laget svært få problemer om bord i skipene men de fantes. Jeg husker på en båt jeg seilte som båtsmann. Der hadde vi en lettmatros fra Libanon og han var muslim. Det var en grei arbeidskar. Han var stille og rolig og holdt seg mye for seg selv. En morgen jeg var oppe på broen for å få utpekt dagens gjøremål kom jungmannen som hadde med vekkingen å gjøre , og han  fortalte at det var ingen som svarte da han banket på døren til lettmatrosen. Overstyrmannen skaffet meg masterkey slik at jeg skulle kunne låse meg inn på lugaren. Da jeg åpnet døren så jeg at lugaren var tom og lysventilen (koøyet) var åpent. På bordet så vi et hvit pulver strødd utover. Hva dette var kunne ikke vi finne ut av og det ble tatt prøver for undersøkelse. På bordet lå det også bilder av den forsvunne og der var ansiktene brent bort med en sigarett. Det ble slått full alarm og skipet ble snudd for å søke etter personen. Alle posisjoner ble bemannet og det ble speidet ut over et noe småbølget hav. Vi gikk flere timer i søk før vi ga alt opp og fortsatte på opprindelig  kurs. Det var en trykket stemning om bord og alle lurte på hva grunnen var til at han krøp ut lysventilen og ut til en sikker død. Noen mente at grunnen kunne være at en av spaniolene om bord hadde ertet han med at han hadde fått grisekjøtt i lapskausen. Om dette var grunnen får vi aldri vite. Personlig tror jeg han hadde problemer med familien, eller for oss et ukjent forhold til narkotika. Tragisk var det uansett! Husker også at vi stadig hadde stopp på grunn av maskineriet og like etter søket ble det stopp. Da vi var i hai farvann ble den tilpassa kjøttkroken kastet over bord med en kjøttbitt på som agn. I tillegg ble det tømt blodvann ut over sjøen for å lokke hai. Haien kom og det ble en stor fin fangst ,- snøhvit under buken. Da den var landet på dekk ble den fort avlivet med kokkens største kjøttkniv. Husker det groteske da en av spanjolene kuttet opp buken mens han ropte ”Me look for Libanon” . Dette syntes jeg lite om. Tydelig at religion motsetningene allerede den gang var tilstede. Det var ingen av oss nordmenn som syntes om uttalelsen og spanjolen ble bedt om å holde kjeft. Han tok ordene til seg og forlot poopen.

Muslimer var ikke noe ukjent for oss sjøfolk. De fleste av oss var innom havner i Araberverden både for å laste olje eller levere andre trengende varer til folk som hadde penger nok å betale med. For å komme ned til Persiske Gulf måtte man innom Port Said og der kunne man oppleve så mangt. At homofili var ulovlig i Saudi Arabia merket man fort når man kom i land i Jeddah .Ingen antastet   oss unge lyshårede sjøgutter, og det var ingen  fare for å bli robbet eller frastålet verdier. Straffene i Saudi var så strenge at ingen våget seg på et lite forsøk.  I Egypt var historien en helt annen. Her følte jeg at vi unge sjøgutter burde hatt en propp i baken for å slippe unna det grumset som entret Norske båter som var innom for å bunkre, eller ventet på plass i konvoiene. Mange norske sjøgutter følte seg nok antastet av disse Egypterne. Selgerne drev med juks fanteri  og varene de solgte hadde elendig kvalitet. Sko, kofferter og andre skinnvarer viste seg å gå i oppløsning når de kom i vann. Klokkene som de lurte på oss gikk kun sånn av og til. Ølet vi klarte å få kjøpt kunne vise seg å være vann. Moses var en kjent selger som solgte bra kvalitet. Han var en  ærlig mann som hadde truffet kong Olav. At halve Port Said etter hvert kalte seg Moses eller sønn av Moses gjorde at troverdigheten ble uhyre utvannet. Har lite godt å si om havne-egypterne!

Julefeiring!

Det daglige livet om bord på skipene kunne være både stille og rolige mens det andre dager kunne være utfordrende med storm og høy sjø som verste fiende. Sturten og kokkene kunne ha store problemer med å holde kokekarene sine på byssa. Skulle det være julefeiring med de store forberedelsene var det å håpe på godt vær. Maten om bord på norske skip var det lite å klage på og når julemenyen skulle settes så hadde stuerten mye å tenke på. Han skulle sette sammen menyen slik at guttene fra Bergen, Østlandet og Nord-Norge ble fornøyd. Det ble ofte til at juleaftens meny ble ribbe, julepølse og medisterkaker. Det kunne også være at det på noen skip dukket opp på bordet pinnekjøtt og også kveite og torsk. Jeg husker med glede de gangene man hadde anledning å stå i byssedøra for en smak på nystekte  smultringer. Smultringene gikk under navnet ”sjømanns trøst!. Hvorfor? Jo , det må være formen og størrelsen som fikk oss sjøgutter til å tenke litt ”sån på kanten!”Drikkevarene på juleaften når det gjaldt alkohol kunne variere mye fra en flaske øl og opp til flere øl. Det var ikke vanlig at det ble servert sterkere saker i julen. Det var jo en kristen høytid og det skulle respekteres. Juleaftens måltid ble i 50-60 årene inntatt flere steder om bord. Det var i salongen hvor kaptein, maskinsjef og overstyrmann fikk sin julemiddag. I offisersmessen ble det servert til styrmenn og maskinister, telegrafist og elektriker mens resten av besetningen fikk sin mat i mannskapsmessen. Senere ble det oftere vanlig med fellesmesse om bord og da var jo alle samlet i samme rom. Når jeg tenker tilbake så kan jeg ikke huske at noen klaget på maten i julen. Kokkene brukte mye energi for å tilfredsstille våre ganer. Etter middag var det ganske vanlig at man møttes i mannskapsmessa og mannskapets dagrom. Her bel det servert kaffe og julekaker,-frukt og mye annet.Her var ofte et hjemmelaget juletre plassert med sine blinkende lys. Under treet kunne det være en stor haug med gaver. Gavene var levert om bord i siste havn av sjømannspresten, og giverne var mest kvinner i alle aldere. Gavene var innsamlet av sjømannsmisjonen. Jeg husker hvor viktig disse pakkene var. Ikke for innholdet for hva skulle man med et par varme ullvanter når en var nede i den Persiske bukt. Nei ,- det var det koselig brevet som fulgte med som var viktigst. Et friskt og kjærlig pust fra en ukjent til en sjømann som lengtet hjem men som måtte bli. De fleste giverne ville senere motta et takkebrev fra en sjømann som satte stor pris på gaven. Flere opprettholdte kontakten og jeg har hørt om tilfeller hvor det endte med giftemål. På juleaften ble det ofte tidlig kveld. De fleste låste eg inn på sine lugarer, og der pleiet de savnet av kone og barn, mens andre lengtet seg til tårer, - hjem til sin mamma og pappa.

Nyttårsfeiring!

Nyttårsaften , og feiringen av det nye året kunne fortone seg noe annerledes en julefeiringen. Guttene hadde lyst å markere dette med en fest. Det var ikke alltid så enkelt å få dette til. Mange skipsførere var steile på det området så det ble kanskje bare en bitte liten en i glasset. Noen av guttene var noe lurere enn andre og satte egen vin. Jeg kan huske smaken av den hjemmebrygget satsen som ble inntatt på en av tankbåtene jeg var. Smaken merket man mest til  under inntaket av de 3-4 første krusene. Etterpå gikk det greit og man fikk en liten rus som ga rom for både spøk og latter. Når det er sagt så må det også nevnes,- at var det mangel av smell og fyrverkeri på nyttårsaften, så ble det mye knallgass og smell hele 1.nyttårsdag. Lukten som la seg som et lokk i gangene om bord mintes mye om lukten av hjemmebrygget kvelden før. Etter som årene gikk ble det vanlig at kapteinene ble rausere med godsakene. Husker med et smil en nyttårsaften da kaptein, maskinsjed, overstyrmann og stuert kom til mannskapets område og hvor det ble framført høytidlige hilsener og takk til mannskapet for et godt år for rederiet. Deretter ble det satt frem god drikke bestående av Cognac , whisky og vodka. Gitar og trekkspill ble fremskaffet og allsangen runget i den stivpyntede mannskapsmessa. Det ble en koselig kveld helt til kaptein skulle lære maskinsjefen å spille gitar. Maskinsjefen var litt av en hissigklatt og da han ikke fikk det til, og kaptein lo av han rant det over. Han tok gitaren og banket den i hodet på kaptein slik at kapteins hårkrans gikk i ett med strengene på gitaren. Ingen lo da det var klart at nyttårsfesten var over for denne gang. Dette var i de gamle gode dager da det fremdeles var mulig å nyte alkohol til sjøs. Jeg kjenner ikke til hvordan nyttåret feires om bord på dagens skip, men jeg vet at det er totalforbud angående nytelse av alkohol, så da er det vel limonade og melk som er drikkevarene.
 

Trelastfarten!

Trelastfarten som jeg havnet i etter 1.året på styrmannskolen var svært interessant og jeg stortrivdes med det. Lastehavnene for trelasten var i Canada og da for det meste Vancouver  og havnene i nærheten. Trelasten ble lastet om bord ,- stablet bord etter bord ut over det svære dekket. Lastingen tok lang tid da sjauene ikke stoppet lastingen før lasten nådde opp til bomnålene,-17-18 fot over hoveddekk. Kontrakten med  de Canadiske tidsbefrakterne var gull verdt for rederiet. Det dryppet gode dollar både på mannskap og på oss offiserer. Mannskapet skulle reingjøre lasterommene ,- holde surringene av lasten i orden, mens offiserene fikk det vi kalte for ”speedpenger”-vi skulle altså holde best mulig fart mellom havnene. Trelasten skulle ned til det som den gang hete Rhodesia. All handel med det landet  hadde restriksjoner,og derfor måtte lasten losses i Syd-Afrika og Mosanbique. Vi ble stadig stoppet av marinefartøy utenfor kysten av Mosanbique , men vår eminente kaptein klarte alltid å få oss igjennom blokaden. Denne farten hadde fartøyet i mange år helt til det ble bevist at trelasten etter lossing i Syd-Afrika ble sendt til Rhodesia. Det sies at bevisene ble fremskaffet ved at det ble plassert vitner på lasten som kunne bekrefte den ulovelige transporten inn til Rhodesia. Opp til da hadde mannskapet om bord stått i årevis om bord. Det var mange jenter og det kan være en av grunnene til at forholdene var så gode.

Det at farten var fin var også en av årsakene. Det var mange koselige kvelder om bord hvor grilling på poopdekk var vanlig. Sang og musikk ble til tider også framført, med vekslende kvalitet. Når jeg etter 1,5 år gikk i land for å fortsette på skole fikk jeg etter en stund høre på radioen at båten var tatt for brudd på reglene angående last til Rhodesia. Da ble det slutt på de fine turene og forholdene om bord ble ikke helt som før.

Utreise!

Vi sjøfolk fikk mange lange reiser ved utmønstring og hjemreise. De fleste gangene gikk det helt greit mens det andre ganger kunne dukke opp uventede problemer. Husker en reise jeg hadde som reiseleder for et gjeng på 8 stykker som skulle om bord på en båt som lå i Jeddah. Turen gikk ut fra København med førte stopp Beirut. Det var et stort moderne fly som nesten var overfylt med passasjerer. Da vi nærmet oss Beirut, og vi hadde begynt nedstigningen ble vi rammet av et kraftig uvær. Det lynet og blinket i alle regnbuens farger og flykroppen skalv som en kvinne i orgasme. Vi fikk beskjed fra bakken at vi måtte holde oss i luften noe lenger enn normalt da det var problemer med å lande på flyplassen. Etter en god stund fikk vi ordre om å fortsette innflyvingen. Da falt flyet rett ned ,- det var et gedigent hull i luftlaget og vi falt ned med voldsom fart. Flyet fikk luft under vingene igjen og vingene beveget seg som om det var liv i dem. Under taket så jeg kurver med små babyer. Barna skreik og de voksne fikk ikke fram en eneste lyd. Det var begynnende sjokk hos de fleste passasjerene. Jeg hadde setebeltet på så jeg ble sittende stødig i stolen. Det kan man ikke si om flyvertinnen som passerte meg da det hele begynte. Hun gikk rett i taket med et smell og landet på fanget mitt mens glass og småpenger ble sprett utover de nærmeste passasjerene. Jeg må jo få lov å bekrefte at flottere dame hadde jeg nok ikke hatt på fanget tidligere. Hun smilte til meg der jeg satt å holdt henne fast. Jeg smilte tilbake og sa : Bare bli sittende.Da det på den tiden var store uroligheter i Beirut med skyting mot nesten alt og alle,-var det noen ombord som trodde at flyet var truffet av en granat på avveie. Vi kom da ned i Beirut, men da var flyet vårt videre tatt av uten oss om bord. Det var ikke mange avgangene til Jeddah så vi måtte overnatte på hotell for så å reise videre neste morgen. Det ble en tur som vi som var med neppe vil glemme. Flyet var en gammel ”metropolitan-maskin” fra like etter krigen. Den så utslitt ut og jeg bestemte meg for å protestere og forlange en annen reiserute. Da kom flyverne ut der vi sto og de hadde pakninger med seg som kunne inneholde fallskjermer med. De lo og spøkte og det viste seg å være engelske flyvere, herdet fra krigen i Europa. De kunne fortelle at flyet var av beste merke men at det hadde kun tillatelse til å drive lavt flyving slik at de kunne se oljeledningene nede på bakken. Det roet oss ned og vi ble plassert på de første setene bak cockpiten. Da vi var komet oss godt på plass ble flyet fylt opp bak oss med arabere som skulle på pilgrimstur til Mekka. Det ble også tatt om bord et antall geiter før flygerne ga full gass og vi var i lufta. Vi mellomlandet i Nord-Irak hvor vi også ble godt mottatt. Etter litt mat til de som ønsket det, ble vi plassert om bord på et vanlig rutefly og turen ned til Jeddah gikk bare flott.

 

Utkikk!

Det å stå på utkikk kunne være så mangt i mine første år som dekksmann. Noen ganger var det utkikk på bakken når det var mulig. I stummende mørke var det å gå fram og tilbake for ikke å sovne av. Man lyttet ut i natten og det eneste man hørte var sjøens brusing mot baugen , og så hørte man skipsklokken som slo glass hver halvtime. Tankene kunne vandre langt bort, - noen ganger helt hjem. De som hadde kjærester drømte seg tilbake ,- prøvde å huske varmen fra det siste kysset! Etter en time var det å komme seg  til messa for en rask røyk og kanskje ei skive brød før det var å komme seg opp på broen for å holde roret den neste timen. På de fleste båter måtte man styre om natten mens man på dagtid lot autopiloten gjøre den jobben. Etter hvert ble det plassert utkikstønner i formasten på båtene, hvor man sto skjermet fra vær og vind og hadde telefonforbindelse til broen. Her kunne man drømme seg helt bort og det var for å sovne. Husker på min første båt etter styrmannskolen at jeg fikk en lettmatros som var meget aktiv på sin utkikk fra styrbord broving. Vi var på vei ned Malaccastredet og lettmatrosen meldte stadig om båt på styrbord. Vi hadde Sumatra på styrbord side og det gikk en vei langs landet hvor det trafikkerte noen biler. Etter at den nevnte lettmatrosen hadde meldt de samme lysene n`te ganger svarte jeg han som følgende: Jevel ,-men det er ikke lys fra båter du ser. Det er et ektepar som ligger bak sanddynene og har seg litt kos. For å lyse litt opp i mørket har mannen et stearinlys i rumpen , og når du ser blinkene så er det når han rumpen kommer opp over sanddynene. Det som var det riktige var at det var biler som kjørte langs veien og blinkene kom da det var mange palmerlunder som ble passert. I Mallacastredet var det ikke trygt å ferdes og fra  en av mine reiser glemmer jeg aldri da kaptein ringte meg etter at jeg var gått av vakt kl.2000. Han ba meg komme opp på broen. Da jeg kom opp var alt av lys slått på om bord. Vi har hatt pirater om bord sa han og pekte ned på styrbord rekke hver jeg kunne se flere entre kroker henge på rekken. Kapteinen fortalte at piratene hoppet over bord da lysene ble slått på men det kunne være flere om bord. Jeg fikk beskjed om å dele mannskapet inn i grupper og starte søk  etterpirater. Det var ingen å finne, men mannskapet tok jobben meget alvorlig og de listet seg fram for så å storme inn i mastehusene. Det ble strekt spyleslanger ut over skutesidene og ekstra vakthold. Faren var over for denne gang!

Lange kontrakter!

Når vi unggutter reiste ut til sjøs var det ikke noen 14 dagers tur slik som i dag, men her var det snakk om 18 måneders kontrakter med 14 dagers oppsigelse med fratredelse i Nord Europeisk havn. Det betydde at dersom båten ville anløpe Nord Europeisk havn etter at de 18 månedene var innarbeidet kunne en bli holdt i arbeid om bord til ankomst Europa. Jeg hadde 18 måneder på en av mine tankbåter på en reise til Singapore. Jeg hadde sagt opp stillingen i god tid men kapteinen var av den mening at jeg måtte stå om bord til ankomst Europa. Dette nektet jeg på, men fikk ikke medhold. Ved ankomst Singapore tenkte jeg at jeg kunne høre med ”gubben” en gang til. Jeg tok med meg papirene og troppet opp på kapteinens kontor der han ga meg klar beskjed om at avmønstring var helt uaktuelt. På kontoret satt det en ukjent mann og han henvente seg direkte til meg med spørsmål om hvor lenge jeg hadde vært om bord ,- når jeg hadde sagt opp stillingen m.m. Han fikk se mine papirer, snudde seg til kapteinen og sa: Denne gutten har krav på avmønstring i dag med fri hjemreise til Norge. Jeg takket mannen som viste seg å være den norske konsulen i Singapore. Jeg så på kapteinen og kom med følgende bemerkning: Jeg skal ikke ha gratis hjemreise. Jeg har andre planer og skal med første båt tilbake til Japan. Neste dag ble jeg avmønstret og lommene bugnet  av Singapore dollar. Jeg var fri ,- jeg var rik! Jeg tok inn på Sjømannshjemmet sammen med en som  desverre var uønsket om bord og skulle sendes hjem. Dagen gikk med å finne seg et skip som skulle til Japan. Jeg fikk meg billett med et fransk passasjerfartøy som skulle til Kobe og Yokohama ,- vi Saigon og Hong Kong. Neste morgen etter frokost var jeg klar til å komme meg om bord. I resepsjonen satt mannen som hadde hjemsendes. Han satt og sov i en stol, - tydelig beruset. Det var en svært snill mann og en dyktig sjømann når han klarte å holde seg edru. Nå var han i farten igjen , dessverre! Jeg ba de i resepsjonen holde et øye med han slik at han var tilgjengelig for hjemreisen. Før jeg forlot han la jeg en pengeseddel i en av hans lommer. Jeg klappet han vennlig på kinnet og ønsket han alt godt, og god tur hjem. Det var trist å forlate han så hjelpeløs og på en slik fremmed plass. Senere fikk jeg bekreftelse på at han kom seg hjem og at han kom ut til sjøs senere, og skikket seg meget godt. Jeg kom meg ut på gaten og fikk tak i en sykkel drosje og reisen tilbake til Japan var begynt. Det å komme om bord på passasjerskipet var imponerende, all den luksusen. Jeg reiste på 2.klasse hvor det ikke var så flott,  og det var tomannslugar .Som den yngste og minste ble det til at jeg måtte ta overkøya. Jeg hadde ikke tenk å bruke så mye tid på lugaren. Da jeg den gang var en habil pingpong spiller ble jeg  mest å se på akterdekket med en rekkert i min høyre hand. Jeg tapte ikke mange av mine kamper der om bord. Mest satte jeg pris på at jeg fikk lære en av verdens rikeste kvinner å spille ping pong. Hun var eier av flere store gruver rundt om på Østen. Hun var lett på foten til å være langt over 70 år. Hun reiste rundt med både egen sykesøster og sikkerhetsvakt. Ingen av disse likte  at hun trivdes i mitt selskap ,-og de prøvde hele tiden å hente henne tilbake til suiten på øvre dekk. Jeg spilte også gitar og sang litt til husbruk , og sang alltid til de som ville høre på meg. Maten om bord var meget god og servicen likeså. Før ankomst Kobe hadde vi avskjedskveld hvor også kelnerne skulle ha sine tips. Jeg følte meg som en rik mann der jeg var den ved mitt bord som gav mest i tips. Det gledet meg, og det gledet tydelig kelneren også for det var jeg som fikk all takken. Da jeg kom i land i Japan og skulle veksle mine mange Singapore dollar fikk jeg en stor overraskelse. De kunne ikke veksles i Japan. Jeg var plutselig så fattig. Hadde bare en liten neve Japanske Yen, -bare nok til ferge biletten fra Kobe til Shikoku men det er en helt annen historie.

Mitt førtiårs-ønske! 

Jeg synes vi sjøfolk har god humoristisk sans, og denne historien kan vel være et godt bevis på det. Den dagen jeg fylte mitt 40. år lå vi vel fortøyd i en av de største havnene i Australia. Om bord var vi 3 norske offiserer mens resten kom fra Singapore. Dagen før dagen min kom telegrafisten inn til meg med følgende spørsmål: Hva ønsker du deg som gave fra oss fra Singapore?  Jeg tenkte at nå var det på tide med litt moro så svaret mitt ble som følgende: Jeg ønsker meg en borddame og hun skal være den største dere kan finne i denne havnen! Det var det, - tenkte jeg og regnet ikke med hva som skulle komme. På dagen min ble jeg bedt om å stille i full uniform ved gangveien. Der fikk jeg en rød rose som skulle overleveres til borddamen  min ved ankomst om bord. Etter noen minutter venting kom en stor flott drosje ned på kaien. Ut av bilen kom etter hvert en kvinne til syne. Hun var stor ,- meget stor. Her hadde nok kineserne tatt mitt ønske alt for bokstavelig. Jeg vurderte lenge om det kunne bli nødvendig å klargjøre en av kranene men kom til at her måtte kineserne bare få henne om bord ellers ville de sikkert miste ansikt. Hun ble geleidet bort mot gangveiens første trinn men der dukket det første problemet opp. Hun kom seg ikke mellom septrene! Det ble sendt ned flere hjelpere slik at septrene kunne løsnes etter hvert som hun steg lenger og lenger opp på gangveien. Da hun var midt på gangveien begynte jeg å bli redd ,- ville den holde den store vekten? Glad var jeg da hun satte sine bein ned på hoveddekket. Jeg smilte varmt til henne, og overrakte henne rosen. Hun tok armene fram mot meg som et signal at hun ville gi meg en god klem. Det ble det ikke noe av da jeg ikke klarte å nå frem til henne. Maven og brystkassen hennes kom i veien. Telegrafisten som var skipets minste mann var leder i velkomstkomiteen og han tok henne i hånden og førte henne fram til mannskapsmessen. Det var litt av et syn, så liten og så stor! Hadde aldri sett noe lignende før, og jeg har heller ikke sett noe lignende senere. I messa var det to langbord med plass til 14-15 mann. Nå skulle jeg sitte ved siden av borddamen min ved det ene bordet og på en sofa som normalt gav plass til 4 mann. Da damen hadde lirket seg på plass ble jeg sittende ytterst på enden med fare for å falle ned på dørken. Husker at hun hadde et søt ansikt men resten var vanskelig å få inntrykk av. Hun var så alt  for stor! Etter flere fine taler ble det dans. Ja ba min borddame om en dans så vi lirket henne løs fra bordet og fikk henne midt ut på gulvet. Jeg fikk takk i hennes noe klumpete hender og satte beina i gang for en sakte tango. Sakte ,- ja  fort kunne det jo ikke gå. Da hadde vi risikert at alt av bord og glass hadde havnet på feil plass. For å være høflig så sa jeg sakte til henne: Har du lyst å se deg litt om på båten? Svaret jeg fikk hadde jeg ikke ventet meg, for hun løftet øynene mot meg og sa: Nei, jeg er lespisk! Hun måtte ha  stygge tanker om meg tenkte jeg før jeg svarte, - ja vel,- det er jeg også! Kvelden ble fin for de fleste men jeg har mistanke om at hun hadde med seg noen gode saker som guttene ble meget glade av ,- kanskje narkotika! Hvordan hun kom seg i land vet jeg ikke. Da hadde jeg tatt kveld, og roet meg ned for en ny arbeidsdag. At tollerne kom om bord dagen derpå med narkohunder er en annen historie. Det ble ikke funnet noe narkotika om bord ,- ikke den gang, nei!

 

Kinesisk sluhet!

Når man seiler med store mengder matvarer i lasten kan det forekomme at det kommer uønskede mus og rotter om bord. Har de først etablert seg i lasterommet og begynt å formere seg kan det ble et stort problem. I Australia var det ekstra strengt ,og skip med rotter om bord kunne bli nektet å anløpe havner i Australia. På en båt jeg var fikk vi noen rotter om bord. Agent og ”charter” i Fremantle fikk en kraftig advarsel fra myndighetene. De bestemte seg for å prøve å få bort skadedyrene. De inngikk en avtale med det kinesiske mannskapet om at de skulle får 1 dollar for hver  rottehale de kunne overlevere til agenten. Kineserne er de fødte foretningsfolk og slike oppdrag kunne  det  bli penger av. Det ble satt opp rottefeller i lasterommene og etter noen dager var en håndfull rotter tatt i fellene. Siden var det slutt! Dette kunne bli en dårlig foretning ,- kunne ikke dekke innkjøp av gift og rottefeller. Her måtte det tenkes! De kom frem til at de kunne kanskje kjøpe rottehaler på Mauritius. Der var det store mengder flotte rotter. Ved ankomst øya inngikk de en avtale med lokalbefolkningen som sa at de skulle få 10 cent for  hver rottehale levert om bord. Snakk om stor interesse fra øyabeboerne. De leverte pose med pose med frosne haler og kineserne telte og telte og betalte villig ut. Tilbake i Fremantle troppet kineserne opp på agentens kontor med en svær plastsekk med rottehaler. Hva agenten tenkte kan naturlig nok ikke beskrives her, men kineserne fikk beskjed om å ta med seg svineriet  om bord igjen. Nei, sa kineserne ,- da overleverer vi heller fangsten til myndighetene .Enden på denne historien ble at agenten måtte betale ut kineserne flere hundre dollar. At avtalen om rottefanging ikke ble fornyet er forståelig. Det kunne ellers blitt svært dyrt for et rederi som sleit i motvind!

Legeamatør!  

De som har gått styrmannskolen har også vært igjennom en del førstehjelp. Det var alt fra diagnosesetting til forbinding av både brudd og sår. Det å sette sprøyter måtte vi også lære. Fødsler fikk vi litt orientering i, men da fra et stort lerret i en kinosalen. Mange av elevene hadde ønsker om å få være med på en riktig fødsel men det var ingen fødene som ville ha en hel klasse med sjøfolk "ringside".Jeg kan ikke med hånden på hjerte si at jeg følte meg som en dyktig førstehjelper ved avslutning av styrmannskolen, men det skulle vise seg at alle utfordringene øket kompetansen betraktelig. Da jeg hadde valgt trelastfarten som min arbeidsplass var nok farene større enn bare det å få en flis i fingeren. Det at laste og lossehavnene gjerne var langt fra nærmeste hospital gjorde også at beredskapen burde vært bedre enn det skipets folk kunne tilby. Ved lossing av trelast i Beira, Mosambique fikk jeg mange gode erfaringer som reservedokter. De lokale lossearbeiderne troppet opp uten sko og uten hansker. Her kunne det bli store klemskader og også flisskader. Huden under fotbladene til disse afrikanerne var harde som lær. De hadde aldri hatt sko på seg. Jeg var behjelpelig med å sy kuttskader på fotbladet, og jeg husker det var store problemer å få nålen igjennom lærhuden. Etter mye prøving gikk det greit, og man var en ny erfaring rikere. Det var vanskelig å få disse arbeiderne til å forstå at de måtte holde sårene reine og dermed ble sårene ofte betente. I flere tilfeller måtte jeg be dem komme om bord to gang pr. dag for å rense sårene og legge på ny bandasje. Da gikk det ganske greit, men for meg dukket det opp et nytt og uventet  problem. Ryktene gikk om mirakeldokteren på trelastbåten, og dermed kom hele familier om bord. Jeg  tok meg av de jeg hadde tid til å hjelpe, men bestemte meg for at neste turen til Beira skulle det ikke bli noen legevirksomhet. Da vi kom tilbake var den hvite legen glemt, og jeg trakk ett lettelsens sukk. Under lasting av logs på Borneo var det en av arbeiderne som skar opp huden på den høyre leggen. Den store legg muskelen veltet ut og det så ikke bra ut. De som hadde ansvaret for sjauerne brydde seg ikke så her måtte vi fra akipet side ta ansvar. Jeg kjølte ned området for så å prøve å  sy, men dessverre så var det ikke mulig. Jeg fikk da mannen ned på en lekter for transport inn til lege på fastlandet. Han tygde på noen blader og jeg fikk høre at det var for å lindre smertene. Altså en form for narkotika. Mannen kom under behandling og det gikk bare bra med han. Når jeg tenker tilbake til min tid til sjøs så kan jeg ikke huske at vi hadde noen sykemeldinger. Kanskje var den tids ungdomer friskere enn dagens, eller kanskje all skulkingen i dag et resultat av de gode tidene vi opplever  samt latskap. Det å sette sprøyter ble man flink til etter som tiden gikk. Det var mange farer for en varmblodig norsk sjømann i de forskjellige havnene og etter noen dager i sjøen kunne det begynne å svi en viss plass og  det ble banket på døren med forespørsel om hjelp. Ellers må man vel kalle datidens  norske sjømannstand for sund. Som han sa en av mine venner på spørsmål om sykdom: Jeg har kun vært fyllesyk, og det var jævlig nok!

 

Hvor ble det av potetene?

Snakk om suppe!
Etter en tur i provianten sammen med kinakokken kom jeg over ei spann med blåbærsyltetøy. Her var mulighetene for deilig blåbærsuppe til stede.
Jeg spurte forsiktig kokken om han kunne lage blåbærsuppe, han bukket og utbrøt med et smil over hele ansiktet: "Yes captain,- me can,-vely god sup"
Godt , tenkte jeg så får vi brukt opp den blåbæra.
Jeg gikk til mitt og kokken til sitt.
Ut på dagen syntes jeg det var på tide å se om han var i gang med suppen ,-og hva så jeg. Kokken som jeg kalte for "griskokken" var i full aktivitet over byssa. Han rørte i gryta med sleiven sin. Men hva var det jeg hørte?
Det sa donk,donk,donk mot grytekanten. Kokken smilte bredere og bedre mens han gjentok "Vely God,Vely god!"
Jeg så på han mens jeg spurte: Hva er det du har i gryten?
Han fant frem en stor fiskespade og dukket den helt til bunns i gryta. Det ble stille i byssa ,- da så jeg det! - Opp av gryta, kvilende på fiskespaden hang kraniet av ei høns.Ribbeina var så blå som blåbæret hadde vært  en gang. Et trist syn!
Kokken smilte og det oste stolthet av han. Jeg prøvde meg forsiktig, -kjøtt i blåbærsuppen?
Da vokste kokken et par tommer mens han sa:"yes captain,-no meat in sup,-no sup,you know captain."
Til historien hører det med at suppa var helt flott i smaken og kineserne syntes det var et godt måltid så lenge de fikk godt med ris i bollen.
At de fleste var blå rundt munnen i flere dageretter måltiden tok de med godt humør.