Da det eksploderte ombord i MS Bianca.
Etter en lang arbeidsdag,- avgang fra Philadelphia og på vei ut i en sur og regnfull natt i Nord Atlanteren, bestemte jeg meg for å gå til køys. Skulle tidlig opp på arbeid neste morgen. Denne avgjørelsen skulle dagen etter vise seg å redde livet til en mann om bord, kanskje hele mannskapet.
Båten var fullastet med kull, og ikke alle om bord visste at kull utviklet en eksplosiv gass. Vi var ca. ti forskjellige nasjonaliteter som mannskap. Språkvansker kan ha noe å gjøre med at vedkommende som skulle banke rust og mønje i nedgangen til fremste lasterom, tente seg en røyk.
Jeg ble ikke ferdig med å skalke alle lukene kvelden i forvegen, det var ganske mange terser på hver luke jeg hadde planer om å terse resten, det fremste lasterommet, i god tid før vi traff uværet som var varslet i Atlanterhavet. Jeg var i maskinrommet da jeg merket at skipet ristet ganske voldsomt. Det var en eksplosjon om bord. Det var en som skulle ta seg en røyk på et sted han ikke burde røke.
Vi fekk røykeren opp i sykelugaren, han var ganske forbrent i ansiktet og på hendene. Han var mørkhudet, svart,- og da huden etter hvert flasset av ble han veldig lys i noen uker. Det gikk utrolig bra med han, tatt i betraktning av det voldsomme trykket han ble utsatt for. Heldig for han var at han hadde skalket godt igjen døra etter seg. Nedgangen til fremste lasterom var innafor ei dør i akterkant av bakken. Om han hadde stengt døren for at ingen skulle vite at han var der, eller om det var fordi det regnet voldsomt og at sjøen var begynt å slå over baugen vet bare han. Han fortalte at det smalt voldsomt og at det var som en tornado av flammer i det han tente røyken.
Luka er delt opp i seks seksjoner, på noen tonn hver, som folder seg sammen når luka åpnes. Seksjonene fløy en åtte – ti meter opp i luften og slo en kraftig vinkel på kranarmen som var ganske høyt over luken,- og landet nesten på tvers. Lukekarmene er over to meter høy og avstanden fra fremste lukekarm til døra som han stakkaren var innafor er stor nokk til at han hadde fått god fart og sannsynligvis blitt klistret hvis lukene hadde vert skalket og døra ikke vært lukket ordentlig. Utkikktønna fremme var svartsvidd.
Det er ikke veldig tykke skott mellom laste – rommene. Dersom ikke lukene, eller døra fremme kunne gi etter, når det eksploderte, ville det sannsynlig blitt en kjedereaksjon, og rom etter rom hadde eksplodert bakover. Kanskje også et sprengt hull i skutesida? Det får me vel aldri svar på.
Det ble et fryktelig uvær i Nord-Atlanteren i dagene som fulgte og me måtte prøve å tette luka så godt me kunne og det gikk da godt til slutt. Det var i forbindelse med verkstedopphold etter denne episoden at hele skipet ble malt rødt, alt skulle rasjonaliseres og det skulle ikke være behov for å ha flere farger maling om bord. Båten såg fæl ut etterpå, fra å være lys og fin, til en stygg rød farge.
Me låg forresten lenge på førsteplass i Neptuniaden, det året , havnet på andreplass.
Historien er skrevet av Arne Hansen som var om bord i "Bianca" da episoden hendte.
Frostship takker Arne for historien som mange av oss eldre har hørt om.
Kurt Frostad 